3. feb, 2018

ALLEREDE FEBRUAR!

Beklager at jeg har vært litt treg. Men her får du et dikt som kom til meg like før jul. Det var litt spesielt, for jeg våknet om morgenen med en setning i hodet:
NÅR JORDEN KASTER AV SIN GAMLE KAPPE - Jeg ble inspirert til å forsøke å utdype denne tanken, og diktet var ferdig før klokka 9.

 

NÅR JORDEN KASTER AV SIN GAMLE KAPPE

Når jorden kaster av sin gamle kappe
og stråler ny i solens klare skinn,
Da har vi fått vårt paradis tilbake
og vandrer glad i Edens hage inn.

Når jorden er befridd fra tette tåker
og luftens klarhet møtes av vårt blikk,
Da fanges sinn og tanker av Guds storhet
som åpenbares av det syn vi fikk.


Når jorden kaster av sin gamle kappe,
da kastes nød og urett bort med den.
Og alle er jevnbyrdige og like
som Gud i tidens morgen skapte dem.


Og barnets øye får sin glans tilbake
når dagen er bekymringsløs og god.
Og mann og kvinne kjenner ekte glede
når tillitsfullt de bygge kan og bo.


Når jorden kaster av sin gamle kappe
og stråler NY i solens klare skinn,
Da har vi fått vårt paradis tilbake
og vandrer salige i Eden hage inn.

                                             Skrevet 17.12.2017