Navnet Jesus blekner aldri

Minner rundt en kjent og kjær sang
 

Bestefar var født i 1868. Jeg husker ham godt. Hvitt hår og litt lut i ryggen. Den tykke vadmelsbuksa hadde tatt form av de krokete knærne. Ansiktet opplyst av et godmodig smil rundt den tannløse munnen. (Han hadde "innsatte tenner" som han ikke likte å bruke.) En lett humring hørtes ofte.

Bestefar var glad i Jesus og glad i å synge. Jeg har klare minner om det. De hadde misjonsmøter i stua si, og ved gudstjenester i kirka hadde bestefar sin sin faste plass på tredje benk. Han sang under arbeidet ute på jordet, og eldre folk har fortalt meg at han satt på hesteskyssen og sang frimodig når melkespanna skulle leveres på meieriet nede i sentrum.

Når vi barnebarna var på besøk, skulle vi samle oss i kammerset, og bestefar leste fra Bibelen og bad for oss. Og sang med oss og for oss:

"O, det bliver salig, salig, salig. O, det bliver salig når vi aldri skilles mer."

Da bestefar var 90 år, var han uheldig og brakk lårhalsen. Han kom til Gjøvik sykehus, der de ville prøve å operere ham. Men dette ble nok en for stor påkjenning for den gamle kroppen, så han døde der under operasjonen. Et langt og strevsomt liv var til ende.

Familien fikk etterpå vite at bestefar sang på  operasjonsbordet. Før narkosen begynte å virke, sang han for sykepleierne og legen som var til stede: "Navnet Jesus blekner aldri". Det var det siste han gjorde her på jord. Hans største ønske var å vitne om sin Herre og Frelser, og det gjorde han like inn i døden. Et kjært minne for oss. Dette var i 1958. 

Ikke India, men det ligner litt.

Jeg var i India i 1983. Som redaktør for barnabladet Nye Glimt, utgitt av daværende Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen (seinere Normisjon), fikk jeg være med på en studietur til Santalmisjonens virkefelt i India. Vi var en gruppe på 15 ansatte i menighet og misjon, og formålet med reisen var å skape større misjonsengasjement i våre norske menigheter. 

Det ble mange sterke og flotte opplevelser. I millionbyen Calcutta var misjonærene Brit og Olav Hodne våre guider til prosjektene de da jobbet med for Lutheran World Service. Blant annet hadde 250 000 fortausboere fått hjelp til å flytte bort fra slummen, til en ny tilværelse utenfor byen. Der fikk de lån til å kjøpe et lite hus og en jordlapp som de kunne dyrke. og de kunne tjene til livets opphold i forskjellige virksomheter som ble satt i gang, som fiskedammer, jordbruksprosjekter, husflid m.m. Godt å se at det nytter!

I delstaten Santal Parganas besøkte vi menigheter, skoler og sykehus, alt sammen resultater av misjonsarbeidet som har pågått helt siden Lars Skrefsrud og andre nordmenn startet opp der i 1867. Det ble rikelig med opplevelser å skrive om i barnebladet!

På stedene vi besøkte var det naturlig at en av oss kom med en liten hilsen på vegne av gruppa, og på pikeskolen Mohulpahari for 500 elever falt det i min lodd å ta ordet.Jeg gikk nølende bort til mikrofonen uten å ane hva jeg skulle si, men ved Guds hjelp - det måtte det være! - holdt jeg visst en ganske grei tale for skolebarna på engelsk. Etterpå skulle vi alle sammen synge "Navnet Jesus blekner aldri". Sangen er oversatt til mange språk, også santali. Så der i den store forsamlingen lød den gamle, kjære sangen på norsk, engelsk og santali - men med samme innhold og samme melodi. Det ble en rørende opplevelse av søskenfellesskap som jeg aldri glemmer. På tvers av alle tenkelige skillelinjer kunne vi sammen opphøye Livets Herre:
"Navnet Jesus, det er evig, ingen det utslette kan."

Året er 2011, og jeg er bestemor! Til to herlige jenter på sju og tre år som jeg gleder meg over å følge på nært hold, siden vi bor bare noen få kilometer fra hverandre. Som barn flest er de aktive og opptatt med skole og barnehage, i tillegg til all slags lek og fritidssysler.

Jeg er dåpsfadder for begge to, og vil gjerne bidra til at de skal "bli kjent med Jesus og bli hos ham når de vokser opp", slik det er formulert i kirkens dåpsritual. Forbønn har jeg tro på, og i tillegg prøver jeg nå og da å gi dem barnebøker og CD'er med kristent innhold. Men jeg har forståelse for at interessen varierer mye hos slike aktive småfrøkner!

Så dukket SANGEN opp igjen her om dagen. Sjuåringen nynnet på et kjent refreng: "Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann." Jeg ble overrasket og lurte på hvor hun hadde hørt den sangen. Jo, i kirken samme dag. De hadde vært på konfirmasjonsgudstjeneste der kusinen var konfirmant, og denne sangen hadde tydeligvis festet seg. Jeg kunne da fortelle historien om min bestefar - barnas tippoldefar - som sang nettopp denne sangen rett før han døde. Jeg skjønte at det gjorde inntrykk. Min datter og svigersønn hadde heller ikke hørt historien før. "Syng den sangen, bestemor", sa minstejenta flere ganger. Og hun gav seg ikke før jeg sang et vers for dem der på kjøkkenet.

Igjen ble det en spesiell anledning i mitt liv med akkurat den sangen i sentrum.

                                                  

NAVNET JESUS                  
Tekst David Welander 1923
Melodi fra Zulukirken

Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.
Navnet Jesus, det er evig, ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle, skyter stadig friske skudd.
Det har evnen til å samle alle sjeler inn til Gud.

Kor: Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.
       Ved det navnet fant jeg frelse, intet annet frelse kan.

Jesu navn, hvor skjønt det klinger, la det runge over jord!
Intet annet verden bringer håp og trøst som dette ord.
For det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly.
Ved det navn skal rettferds rike skyte friske skudd på ny.

Kor:

Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn,
og hver hjelp'løs seiler vinker inn til frelsens trygge havn.
Og når solen mer ei skinner, Jesu-navnet lyser enn.
Da den frelste skare synger høyt dets pris i himmelen.

Kor:

 

                          

Om immunforsvar


Alle vet at kroppen har et immunforsvar.
Et forsvarsverk som beskytter mot skadelige inntrengere.
Vektere som mobiliserer når sykdom truer,
og er i stand til å bekjempe hærer av virus og bakterier
som lever rundt oss og stadig går til angrep mot lille meg!
Et fantastisk system som gjør at kroppen
er nærmest uinntakelig for skadelig påvirkning utenfra!


Men hva med sinnet?
For det er langtfra bare sunn og oppbyggende påvirkning
som når oss i det daglige!
Tanker og følelser bombarderes ustanselig
av flyvetanker og stemninger som vil få oss ut av balanse
og kanskje lede oss i retninger vi ikke ønsker.


Hvordan holde seg på rett kurs?
Min erfaring er at gudstroen er sinnets immunforsvar!
Troen på en levende Gud som har skapt meg, elsker meg
og har en god plan for mitt liv.
En Gud som gav sin Sønn til soning for vår synd og skyld -
for å frelse alle som tar imot denne gaven.
Troen er tillit til at Guds ord er sannhet,
at Guds ord taler sant om livet og menneskene.
En slik tillit bygges opp ved bibellesning, bønn og erfaring.
Slik kan troen bli et sterkt og godt immunforsvar
som kan avvise uriktige og usunne innspill
som dukker opp i sinnet.
Konklusjonen er:
Stå fast i tro - sinnets beste immunforsvar!

 

I Åndens skole

Jeg var alltid glad i å gå på skole.

Likte å lære om dyr og planter, geografi og historie, matematikk og fysikk, språk og litteratur. Praktiske ferdigheter også.
Ville orientere meg i tilværelsen og finne ut hvordan livet best skulle leves. Bruke tida mi. "Prøv alt, og hold fast på det gode" var et motto jeg fulgte ubevisst.

Skolegangen og undervisningen var bra, men likevel begrenset. Lærerne hadde mye å lære bort - inntil et visst nivå. De er jo bare mennesker!

Siden kom jeg i Åndens skole.
Og der er jeg ennå. Blir visst aldri utlært.
Fortsatt liker jeg å lære og forstå, men leksene kan noen ganger være i tøffeste laget.
De kan virke umulige, over evne. Men, som kjent:
Ingenting er umulig for Gud!


YDMYKHET var et vanskelig fag.
Ydmykhet - i motsetning til stolthet og skråsikkerhet, overfor Gud og overfor mennesker.
Men jeg innså at det var nødvendig for å komme meg videre. Det tok meg år - og fremdeles tabber jeg meg ut. Helst når jeg tror at jeg KAN DET.
Men heldigvis er Ånden en tålmodig lærer. Det trenger jeg:

Du hadde
en lekse å lære meg
om ydmykhet.
YDMYK
stod det
med klare bokstaver
foran mitt indre øye.
Jeg har lest at
ydmykhet
egentlig er å bøye seg
mot jorden.
Herre, lær meg å være
myk for din jord!


DÅPEN var et greit felt, mente jeg.
Jeg var jo barnedøpt og konfirmert - det rakk lenge! Helt til livet hadde ført meg til en endestasjon og jeg var ribbet for alt. Rådvill - uten evne til å komme videre.
Da satte Ånden en lyskaster på Romerbrevet kapittel 6 og viste meg at dåpen er å dø og oppstå med Kristus. Vannet begravde det gamle mennesket, og jeg fikk stå opp til et nytt liv.
Det ble min vei videre - en god vei og vandring sammen med Jesus. Og en stadig hjelp til renselse og fornyelse så ofte som jeg trenger det.


NOEN BIBELVERS ble mine på en spesiell måte.
De gikk rett til hjertet og har blitt der.
Som det jeg fikk av min kjære mamma da hun fikk vite om min omvendelse:
"Og når du viker av til høyre eller venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!" (Jes.30,21)
Et nyttig ord å ta med seg gjennom livet.
Hun hadde bedt om å få et ord å gi meg, og hva kunne vel passet bedre til en ny og famlende kristen?

Følgende vers står også i en særstilling for meg:
"Å, om du ville høre på mine bud!. Da skulle din fred bli som elven, din rettferd som havets bølger." (Jes.48,18)
Et vakkert bilde, der Gud ber oss innstendig om å forstå vårt eget beste og komme til ham.
Og det kan vi trygt gjøre, for Guds vilje for oss er bare god!

- - - - -